Nakne damer i parker

Til tross for at jeg er dritt lei å få nakne kvinnekropper dyttet i ansiktet i alle mulige sammenhenger, er jeg for skulpturparken i Ekebergskogen.

Eiendomsinvestoren Christian Ringnes ønsker å plassere 80 kvinneskulpturer i Ekebergåsen, og samtidig gi penger til at området blir utviklet som grøntområde og knyttet til byen med en gondolbane. Kritikerne ser rødt og mener rikingen Ringnes kan beholde denne såkalte gaven. Den ødelegger en av våre siste byparker, og dessuten er kunsten banal og fremtvinger et konservativt syn på skulptur, offentlig kunst og kjønn. Jeg må innrømme at jeg har hatt et ambivalent forhold til gaven fra Ringnes. Ikke det, jeg vil gjerne ha skulpturer, gjerne ha gondolbane og gjerne legge til rette for økt bruk av våre felles grøntområder.

MEN JEG ER SÅ DRITT LEI av nakne kvinnekropper overalt og i alle sammenhenger.

Klikker man seg inn på landets største aviser en hvilken som helst dag, og uansett om det atomulykker, flom eller krise i verdensøkonomien i nyhetsbildet, så er det lettkledde kjendiser eller omtale av kåringer av fineste pupper fra mer eller mindre obskure magasiner. For ikke å nevne de gangene man kan illustrere artikler med damer i bikini med den vageste referanse til artikkelens innhold.

EN PERIODE VAR DET UMULIG å gå gjennom Oslo sentrum uten å få en damerumpe i storformat trykket i ansiktet. Tre ulike produkter hadde bestemt seg for at en naken damerumpe var perfekt reklame for nettopp deres produkt og reklamerte for dette samtidig. Det var umulig å skille plakatene fra hverandre ved første øyekast, men det viste seg å være reklame for salg av sofaer, hudkrem og strømpebukser. Reklame for bil? Naken dame på panseret. Reklame for deodorant for menn? Nakne damer som løper etter mannen. I det hele tatt. Jeg startet i sin tid Kvinner for Porno, og har ingenting i mot nakenhet som sådan. Men noe kan man velge å se på. Som porno. Noe kan man ikke velge. Som reklameplakater over hele byen. Det er så fantasiløst, så unødvendig og provoserende. Og allikevel. Allikevel kjenner jeg at jeg er for skulpturparken til Ringnes. Hvorfor?

FORDI EN KVINNESKIKKELSE fra den moderne skulpturs stamfar, Auguste Rodin, bryter med den idealiserte menneskekroppen som klassiske skulpturer har prentet i oss. Fordi drømmelignende skulpturer fra Salvador Dalí appellerer til fantasiens irrganger og åpner øynene for nye perspektiver. En deilig, lubben figur av den colombianske kunstneren Fernando Botero kan komplettere bildet når like lubne godværsskyer duver over sommer-Oslo, mens britiske Philip Jackson overrasker kanskje med en maskert venezia-inspirert skikkelse som garantert ser skummel ut i tussmørket. Når jeg skriver dette kjenner jeg allerede at hjertet hamrer litt fortere og at jeg ikke kan vente med å komme meg opp i skogen for å se denne hyllesten til det feminine i all sin prakt. For kunst trenger rom for å synes, noen mer enn andre.

KRITIKERNE MENER AT KUNSTEN ØDELEGGER for den uberørte natur og virker forstyrrende på de som i dag bruker området som tursti. Jeg har faktisk stor forståelse for deres synspunkter. Etter å ha fulgt NRKs maratonsending med Hurtigruten med stor begeistring, både på tv og i sosiale medier, så er verdien av uberørt norsk natur helt uslåelig. Og da er det ikke verdi i forhold til penger, men i forhold til den storslagne skjønnhet som gir oss et pusterom der hverdagens ståk og rør forsvinner ut av bildet. Men vil disse figurene være så forstyrrende at vi ikke klarer å nyte både skulpturene og naturen som vil omkranse dem?

For noen vil de nok det. Men jeg tror at for det store flertall som nå vil ta området i bruk, så vil vi oppdage både en perle av et grøntområde som vi ikke før var kjent med og få oppleve fantastisk kunst samtidig. Motstanderne av skulpturparken har også rettet kritikk mot kommunen om at området har forfalt de siste årene. Det er altså ikke uberørt natur de ønsker, men natur som er tilrettelagt akkurat så mye og så lite at de fortsatt kan bruke den, men helst ikke så mye at flere av byens borgere finner den attraktiv.  Oslo består av 60% skog og mark. Selv om dette er en byskog, vil Oslo ikke mangle på uberørt natur de nærmeste noen hundre årene om denne krydres med kunst i verdensklasse.

JEG GLEDER MEG til å få et motstykke til Vigelands maskuline skulpturpark, der mannen er i kamp mot naturkreftene, både sin indre natur og de ytre kreftene. Der mann og kvinne er portrettert sammen i Vigelandsparken, er ofte kvinnen den som gir omsorg til den grublende mannen. Eller som Vigelands venn, dikteren Sigbjørn Obstfleder uttrykte det: ”Gjentagne gange fordyper han sig i et thema: manden, grubleren, kjæmperen, som sidder hensunket for sig, mens til ham kommer, over ham bøier sig, eller under ham knæler kvinden, den sig ofrende, sig hengivende, ømhed øsende”.

I en kronikk minnes Dagbladets Erling Ramnefjell avisens motstand mot Vigelandsanlegget i mellomkrigstida. På lederplass sommeren 1931 slo avisa fast at Oslo kommune burde ikke bruke flere offentlige midler på å la én mann få boltre seg «i denne eksklusive vestkantpark». Han skriver at Vigelands planer ble karakterisert som smakløse, overlessede, krampaktige og dilettantiske. Dette kan vi vel kjenne igjen fra dagens debatt.

I DAG ER VIGELANDSPARKEN først og fremst en folkepark, og turister som besøker parken slås vel så mye av det yrende folkelivet, som av parkens massive skulpturkunst.

Jeg håper at Ekebergskogen nå åpnes for et helt nytt publikum og at det vil gis rom for både inkluderende kulturaktiviteter og stille refleksjon. Både i skogens dype ro og ved siden av en skulptur som ser over byen i ensom majestet.
————
Hva mener du om skulpturparken? Kommenter gjerne nedenfor. Vi leser alle kommentarer til innleggene. Her er det mulig å debattere saken videre, eller legge inn ønsker om hva vi bør skrive om. Usakligheter og sjikane vil bli fjernet.

Send gjerne Bypatriotiske innlegg til lene@aktivioslo.no med klare meninger om vår vakre by eller skildringer av byrommet.